ALBUMANMELDELSE
How Did I Wind Up Here?
Jouska
Med det nyslupne albumet How Did I Wind Up Here? utforsker Jouska nytt farvann. Albumet består av ti låter, som fører lytteren gjennom et støysyret lydlandskap bestående av flytende harmonier og luftige rom. I vann er det vanskelig å si hva som er opp og ned, men det er også noe behagelig i vektløsheten der overgangen mellom tilstand og stillstand er så skjør.
Jouska har tidligere betegnet både et band og en duo, men er nå navnet på Marit Othilie Thorviks soloprosjekt. Den nye utgivelsen gis ut på hennes eget label, Koke Plate. Slik blir den en manifestasjon av noe hun har tatt fullt eierskap til.
På How Did I Wind Up Here? tar Jouska med elementer som kan gjenfinnes i hennes Spellemannsvinnende elektronikaalbum Suddenly My Mind Is Blank (2023). Men det nye albumet utgjør et stort sprang sjangermessig også. Her ligger støyete drømmepop, kunstpop og «shoegaze» til grunn.
Den første låten «Courageous:Shy» åpner med romsterende og klikkende lyder fra en plate som settes på. Deretter trer myke toner inn. Disse blir liggende som et fundament i alle albumets sanger.
How Did I Wind Up Here? er et album som skal lyttes til i sin helhet. Albumet er tematisk stringent; hver låt er en utforsking av ulike rom i samme følelsesunivers. Uro, sorg og følelsen av å miste fotfeste ligger i bunn, men også øyeblikk av klarhet og aksept flyter gjennom albumet.
Å lytte til albumet er som å dykke ned under vann. Ikke som å svømme i den klare overflaten, men å virre vektløs rundt på havets trykkende bunn. Jouska er en brennmanet på coveret. Hun flyter forbi, og det gjør albumet også.
Thorviks stemme er dempet mer enn den behøver å være. Forsterket av at sangene høres noenlunde like ut, blir det hele en nokså monoton undervannsferd. Men det er det ikke nødvendigvis noe galt i, det er kanskje det som gir albumet gjenlyttingsverdi.
Den hviskende vokalen drukner i lydbildet, det virker som den vil bryte gjennom, men ikke helt klarer å gjennomtrenge. Helt uten gjennomskjæring er albumet imidlertid ikke. Perkusjonsrytmene fra den dyktige trommisen Elias Tafjord, gir et oppbrudd i albumets innledningsvise mykhet. Særlig gjelder dette på «Pierced» og avslutningssangen «Should Have Seen It Coming» – albumets beste!
Det krever mot for å tre inn i nytt farvann, og det er nettopp det Jouska gjør på How Did I Wind Up Here?. Ofte er det godt å ligge opp ned i vann og kjenne på trykket av verden. Den er jo der, tross alt – og kanskje burde vi dykke oftere både ned i tilstanden den står i og stillstanden vi føler på i møtet med den.
Lytt her: