I Jonas Reins gate 14 står et grått betongbygg. Vinduer strekker seg rundt hele fasaden, men så godt som alle er dekket av gardiner. Inngangspartiet er forseggjort med søyler, men en lukket jernport holder folk flest på armlengdes avstand. 

I frimurerlosjen i Bergen samles frimurerbrødre til høytidelige, lukkede møter. Ritualene er det kun brødrene som kjenner, men på nettsiden forsikrer de oss om at de ikke er en sekt. Deputert provincialmester Per Hannevold møter Stoff i losjen for å fortelle mer om hva som foregår på innsiden.

Mestre, brødre og riddere

Det første rommet vi får se, er en stor spisesal. Her samles brødrene til felles taffel etter møtene – et såkalt brodermåltid, forteller Hannevold. To av veggene er fullstendig dekket av ridderinspirerte våpenskjold, mens langsiden domineres av tre store portretter. De avbilder de nåværende lederne for underlosjene og selveste provincialmesteren, sjefen for provinsen.

Det er lett å bli overveldet av systemet av loger og mestre. Hannevold nikker bifallende og sier det kan ta år å få oversikt. Våpenskjoldene på veggene tilhører tidligere brødre. Det er noe alle får lage etter hvert som de når et visst nivå i gradssystemet. Hannevolds eget henger foreløpig et annet sted på huset, av den enkle årsaken at han ikke er død ennå. 

Veien inn i ordenen

Per Hannevold pensjonerte seg i fjor med en imponerende CV. Han hadde da jobbet som solofagottist i Bergen Filharmoniske Orkester i førtifem år og vært professor ved Griegakademiet i over tjue. Han forteller at han har vært frimurer i snart tretti år, og er svært fornøyd med det. Det lå likevel ikke alltid i kortene at han skulle ende opp som frimurer.

– Jeg vokste opp på Hamar, ett kvartal unna frimurerlosjen. Der fikk vi høre at vi skulle holde oss unna, for man vet aldri hva de driver med der inne. De spiser småbarn og alt mulig, ble man fortalt. 

I voksen alder ble han likevel overtalt av barndomsvenner som var medlemmer i ordenen. Disse omtaler han som sine faddere.

– Jeg fikk høre at det var et fantastisk sted å være. Jeg utsatte det lenge, hadde aldri tid, men til slutt sa fadderen min at ‘Nå må vi bare gjøre det’. Det var i 1997. Jeg visste ingenting, men dette var mennesker jeg stolte på, som jeg kjente godt. Er det bra for deg, er det bra for meg, tenkte jeg.

Hannevold visste lite om hva han gikk til, og tror folk flest vet veldig lite om ordenen. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det. 

– Det er ingen hemmelig orden, for det er ikke hemmelig at det er en orden. Det er en lukket orden. Ritualene må være hemmelige for å gi medlemmene den rette opplevelsen.

– Det er litt mystisk?

– Ja, mystisk er det – akkurat som oss. For hva er det største mysteriet i livet? Jo, det er livet selv, og det er kanskje det vi prøver å finne ut av.

Hannevold følger opp med å røpe hva som står på hans eget våpenskjold: Gnothi seauton. Det er hentet fra tempelet i Delfi, der det kjente orakelet holdt til.

– Kjenn deg selv, betyr det – så vil du kjenne gudene. Det største mysteriet og hemmeligheten finner du i deg selv. 

Huset med det rare i

Frimurerlosjen har et anonymt ytre, Hannevold sammenlikner det med en ungdomsskole fra 70-tallet. På innsiden er det likevel fullt av aktivitet. Her finnes møterom, bar, museum, rituelle rom og et bibliotek der de rituelle bøkene er lagret trygt. For mange medlemmer innebærer medlemskap ett møte i uken, for andre flere. Det avhenger av hvilket nivå man har nådd. I Bergen er det omtrent tusen medlemmer. Tidligere ble detaljerte medlemslister gitt ut i bokform, men nye personvernsregler fra 2018 gjør at slik informasjon ikke lenger kan offentliggjøres.

– Hvordan vil du beskrive demografien blant medlemmene? 

– Hvis du går hundre år tilbake så var det nok en overvekt av administrerende direktører og slikt, men i dag er det alt mulig. Det er bussjåfører, snekkere, piloter, politi og militære. Sånne som deg og sånne som meg.

– Er det studenter med i ordenen?

– Ikke så mange, det går nok litt på modning, du vet kanskje ikke så mye om det, og i studietiden er man opptatt med andre ting. Men vi har hatt studenter her. Det har vært jusstudenter fra Oslo, som har blitt meldt opp av foreldrene sine, og fått beskjed om at her har du et sted du kan gå. 

For å bli tatt opp som medlem er man nødt til å oppfylle et par kriterier. Du må være mann, over 21 år, kristen, ha to faddere, god vandel og kontroll på økonomien. Kvinner kan ikke bli medlem i Den Norske Frimurerorden, men kan bli med i en tilsvarende Mariaorden som holder til i samme lokaler. Å blande dem vil riktignok ikke la seg gjøre, ifølge Hannevold. 

– Du kan ikke ha en mann inn der, eller en dame inn i mannslosjen. Det blir en helt annen dynamikk. Hva skulle kona mi trodd da? Jeg er sammen med alle disse damene en dag i uka, som du ikke aner hva driver med. Er det så bra?

– Vet hun hva dere menn driver med da?

– Nei, men det er vel litt… i hvert fall tradisjonelt, litt mer greit, men i dag kan det jo være hva som helst der og.

Hva er det egentlig frimurerne gjør?

Det er ikke helt lett å få greie på hva frimurere faktisk gjør. På Frimurer.no kan man lese at medlemmene «møtes for å utvikle sin personlighet og å omgås i tradisjonsbundne og verdige former.» De vage formuleringene gjør lite for å motvirke spekulasjoner rundt ordenens egentlige virksomhet.

– Er det dere som trekker i snorene her i Bergen?

– Nei, ikke i det hele tatt, helt sikkert ikke, det er mange som trekker mer enn oss. Det er mer hemmeligheter på styrerommet til Brann enn det er her. 

– Hvorfor er alle gardinene trukket for? Er det noe dere skjuler?

– Nei, hvem skulle hatt interesse av å se inn her? Jeg vet ikke om du har sett de bygårdene over gaten her, men de er ikke noe særlig å se på. 

Hannevold forsikrer oss om at gardinene kun er der for at man skal slippe å se på de fargerike nabobyggene, ikke for å hindre innsyn. 

På denne rundturen får vi heldigvis se bak fasaden likevel. Snart blir vi tatt med til Johannessalen, hvor de lukkede møtene avholdes. Her finnes ingen vinduer i det hele tatt. 

I løvens hule

Johannessalen er bygget etter modell fra et gresk tempel. Søyler står langs alle veggene og taket ser ut som blå himmel. Midt på gulvet står tre frittstående søyler, plassert som brikker på det sjakkmønstrede gulvet. På hver side står benker, hvor medlemmene sitter under møtene. Det er plass til et par hundre, men vanligvis samles rundt sytti til hvert møte, sier Hannevold. Man sitter i henhold til grad og kun noen få har ordet under møtene. Resten er der for å lytte. 

– Det er ikke noe samtalegruppe altså. Tale er sølv, men taushet er gull. Frimureri er ikke for alle, for det er ikke alle som greier å tie stille over tid. Det gjelder særlig hvis du for eksempel er direktør og vant til å gi beskjeder til høyre og venstre. 

Selv om vi ikke får vite nøyaktig hva det snakkes om på møtene, får vi høre at det finnes noen begrensninger for hva som tas opp.

– I lovene står det at man ikke skal diskutere religiøse og politiske stridsspørsmål. Så man sitter ikke her og diskuterer Gaza akkurat, dette er ikke stedet for det. Losjen er mer for å bygge enighet, et fristed.

Konspirasjonsteorier

I enden av rommet står en stol bak et skrivebord. I front ser vi et øye i en trekant, det altseende øye, i gull. Et taust vitne til utallige møter i denne salen. Symbolet er et yndet mål for konspirasjonsteoretikere, gjerne som et slags bevis på at Illuminatusordenen styrer verden i all hemmelighet. 

– Du behøver ikke ta bilde av akkurat det, sier Hannevold til fotografen.

Poenget er ikke at det er hemmelig, men frimurerne vil helst unngå konspirasjonsteorier. Det er en kjent sak at det altseende øye blir brukt i frimurerloger verden over. Det er også åpent brukt i kirker, våpenskjold og den amerikanske dollarseddelen. Først og fremst er det et symbol på den treenige Gud, som ser alt og alle. 

– Kanskje er det noen som ser på oss, avslutter Hannevold.

Kleskoder og symboler

Ser du en frimurer på vei til møte vil han være lett gjenkjennelig. De stiller i kjole og sort, noe som signaliserer at det alltid er fest når de møtes.

– Alle bærer kjole, fordi ingen skal skille seg ut i klesveien. 

I tillegg kommer hatter, bandolærer, smykker og diverse medaljer, som for rett publikum kan fortelle noe om deres oppnådde grad. 

En siste rekvisitt plukker de med seg rett før de går inn i møtene. På et lite stativ henger nærmere hundre sverd som brødrene bærer når de er på møte. Av praktiske årsaker tas de ikke ut i bybildet.

– Du vil ikke lese om det i Bergens Tidende, smiler Hannevold.

I dag går Hannevold kledd i sivil. Kun en liten nål på jakkeslaget gir et hint om at han er frimurer. Han bærer det lille røde korset fra våpenskjoldet til Den Norske Frimurerorden. Han understreker at hvem som helst kan kjøpe en sånn, men likevel fungerer det som en slags markør. Hannevold trekker en historisk parallell.  

– Det er litt som bindersen under krigen. Hvis du så noen med binders, så tenkte du at det var en motstandsmann.

Han sier at jakkemerket ikke nødvendigvis betyr noe spesielt, men at man legger sin egen betydning i den.

– Med alle symboler som vi har her inne, så er det jo bare vi som har lagt vår betydning i dem. De betyr kanskje noe helt annet for andre. 

Årene går, losjen består

Dagens loge feirer i år sitt 50-årsjubileum, og betongfasaden viser ingen tegn til svakhet. Et slikt bygg er riktignok ikke vedlikeholdsfritt, og akkurat nå pågår en spleiseaksjon for å finansiere nytt tak. Statsstøtte får de ikke. På en skjerm i entreen vises fremgangen i innsamlingen. 47% er nådd, nesten én million kroner er samlet inn. Det gir håp om at losjen blir stående en stund til.

Selv om mye har endret seg i Den Norske Frimurerorden, består det mystiske som noe helt sentralt. Hva enn de gjør der inne, er det noe som gir stor verdi for medlemmene. Per Hannevold er ikke i tvil.

– Alle som går her sier det er den flotteste dagen i deres liv, den dagen de ble tatt opp i Den Norske Frimurerorden. Du kan spørre hvem som helst.