TEKST Jonatan Seeman
Foto Privat/Maarten de Haas

Hvordan er det å besøke et av verdens mest kritiserte samfunn? NHH-studenten Jonatan Seeman var i Nord- Korea i fire dager, dette er hans opplevelser.

DAG 1

Vi kom inn i landet over en bro fra Kina. De visuelle forskjellene mellom de to sidene av elva var enorme. Kineserne hadde bygd høyhus langs hele bredden som for å forsterke kontrasten til de lave, falleferdige skurene på den nordkoreanske siden. Vel over på solid grunn oppdaget vi at de hadde bygd en fornøyelsespark og flere parker langs togskinnene. Alle var fullstendig falleferdige og uten mennesker. Det tok omtrent to timer i grensebyen før vi fikk kjøre videre inn i landet. Jeg måtte gå grundig gjennom bagasjen min med en offiser, som lurte på om ikke Dag Solstad-boka mi var en bibel. Utenfor toget solgte en dame øl, som hadde gått ut på dato, fra en tralle.

Så begynte togturen til hovedstaden Pyongyang. Det som møtte oss av landskap var brunt, brunt, brunt. Et goldt og forblåst landskap med enkelte fjell og åser, ekstremt tørt. Små klynger med hus lå spredt, og enkelte ganger mindre «byer» som tok omtrent fem minutter å kjøre gjennom. Arkitekturen var elendig og for det meste laget av fargeløs, oppsmuldrende betong. Unntaket var oppsmuldrende betong som nylig var blitt malt i absurde pastellfarger. Vi så en del mennesker som syklet rundt på de uasfalterte veiene, samt noen som førte trekjerrer trukket av okser. Ellers satt det mennesker på huk i landskapet og pirket i jorda. Det var som å dra tilbake i tid. Maskineri som togvogner og bygningsutstyr, for det meste små kraner, så eldgammelt ut og på randen til å blåse bort som støv. Det arbeidet som kunne sees å bli gjort, var ørkesløst og unødvendig tidsfordriv, slik som ei jente som løp langs togskinnene og malte betonggjerdet hvitt med en liten pensel og folk som døste rundt bygningsutstyr. De eneste som så ut til å ha mål og mening, var de som tilsynelatende fraktet noe fra ett sted til et annet.

Ansiktet til de to avdøde lederne, Kim Il-Sung og Kim Jong Il, kunne sees på hver eneste identiske «togstasjon». En del skilt med slagord og utropstegn var også oppført flere steder, gjerne langs landeveiene og i åskammene. Fattige mennesker, fattigdom jeg aldri har vært vitne til før. Apati. Et tungt teppe av apati, som et resultat av ufrihet. Tida som står stille fordi den tvinges til det. Umenneskelige forhold, og ørkesløse og umulige forsøk på å forbedre dem, ett spadetak om gangen. Et brunt og ugjestmildt terreng, fullstendig ribbet for ressurser. Dette er inntrykket jeg sitter igjen med etter seks timers togtur gjennom Nord-Korea.

Gatene var rene, og vi fikk forklart at alle og enhver bidrar til å vaske dem nå som den store leder Kim Jong Uns fødselsdag nærmet seg. Atmosfæren i byen var noe trykkende. På den ene siden stirret fullstappede trikker og busser ut mot oss som om vi skulle vært utenomjordiske, på den andre siden vek de få menneskene vi passerte på gata unna blikkene våre. Etter å ha passert en rekke propagandaplakater, som sto oppført med jevne mellomrom på lyktestolpene langs veien, kom vi fram til en enorm plass. Her, fikk vi beskjed om, ligger folkets bibliotek, samt nasjonalmuseet, kunstmuseet og regjeringsbygget. På plassen var det møtt opp tusener av mennesker, som øvde seg på en kollektiv opptreden før den store leders fødselsdag.

DAG 2

Etter frokost på hotellet, bestående av flere tilfeldige småretter og kald te, tok vi bussen mot de beryktede kjempestatuene av Kim Il-Sung og Kim Jong Il. På bussen fortalte guiden mer om landet: Folket lærer 14 språk, har 50 dager ferie i året og jobber åtte timer hver dag. For å løse rushproblemet om morgenen, sender de arbeiderne på jobb i to puljer: Fabrikkarbeiderne klokken 8 og kontorarbeiderne klokken 9. På vei til statuene kunne guiden fortelle at hele landet gråt da Kim Il-Sung døde, og at han så ble innført som den evige president. Etterfølgerne hans har også blitt tildelt sine respektive evighetstitler. Før vi ankom fikk vi streng beskjed: Ingen tyggegummi, ingen hopping, ingen imitering, ingen peking. Statuene i seg selv var fullstendig overveldende. Som fryktinngytende maktsymboler kan de sies å være enestående, og selv i meg inspirerte de en viss ærefrykt. Vi la blomster ved deres føtter, som er påbudt, og var også nødt til å bukke for dem i formasjon. Det samme gjorde en rekke andre grupper med mennesker i løpet av tiden vi var der. Det føltes fryktelig.

Det er  vanskelig å vite hva som er løgn og hva som er sannhet, da man sjeldent har referanser til den informasjonen som presenteres. På grunn av dette føltes det til tider vanskelig å holde på den samme skepsisen man hadde følt på hjemme.

Starten av turen bød på interessante observasjoner. For det første virket det som om byens mange høyhus i stor grad sto tomme, ennå guiden kunne fortelle at byen rommet tre millioner mennesker. Det var rett og slett alt for få mennesker i gatene, og det samme gjaldt trafikk og øvrig aktivitet som bygningsarbeid. Samtaler med guidene avdekket interessant informasjon: Den ene hadde en kjæreste som nå bodde i Tyskland. Han var riktignok svært oppsatt på å returnere til Nord-Korea. Hun hadde ikke hørt om hendelsen i Malaysia, der Kim Jong Uns bror ble utsatt for et attentat, og reagerte med vantro. Særlig ble hun påvirket da hun hørte at den nordkoreanske staten hadde rapportert til omverdenen at folket angivelig sørget tungt.

Les også: Apatiets diktatur

Inne i det nasjonale krigsmuseet fikk vi se en heller kontroversiell videofilm, som forsøkte å stille spørsmål ved hvem som startet den skjebnesvangre koreakrigen. Svaret? Amerikanerne. Men, motivene bak var naive, virkelighetsfjerne såvel som overdrevent ondsinnede. Museet i seg selv var likevel uten tvil det mest vanvittige museet jeg noensinne har sett. Først og fremst var det enormt – etter guidens anslag ville det tatt mellom tre og fire dager å fullføre en fullstendig rundtur. Med mindre 90% av den monolittiske bygningen står tom, er ikke dette informasjon jeg betviler. Men, det må også fremheves at hver del av utstillingen var så gjennomført, så plettfri, så vakker i sin illustrasjon, med oljemalerier og modellandskap, at jeg mistet mål og mæle. Dette er nasjonal­religion, dette er krig. Dette er militarisme, dette er hellig. Aldri i mitt liv har jeg sett en slik dedikasjon til krigsminner, og for et surrealistisk skue det var. Ingen bilder var tillatt.

Siste stopp for dagen var en videregående skole i nabo­byen Pyongsong, og veien dit avslørte mer tragisk fattigdom. På denne strekningen fikk man mer eller mindre presentert argumenter mot kommunisme: Apatiske mennesker som halvhjertet utførte fullstendig virkningsløse arbeids­oppgaver i total fattigdom og forfall. Det framstår som at uansett hvor mye man romantiserer arbeideren, vil man aldri lykkes i å inspirere han etter at revolusjonen har dødd ut.

Vel framme ved skolen, og barna hadde allerede dratt hjem. Heldigvis var det ikke verre enn å hente dem tilbake igjen for vår skyld. Små barn, som vi senere fant ut faktisk var rundt 16 år, sto i klynger og så på oss spille fotball med noen utvalgte elever. Fotballkampen var intens og morsom, men uansett hvor mye vi prøvde var det ikke mulig å kommunisere med lagkameratene våre. De viste rett og slett ikke følelser. På den andre siden – tilskuerne lo. Det var absolutt hyggelig. Mindre hyggelig var det å se barn marsjere som soldater et stykke unna, i sine ikoniske svarte og røde uniformer. Senere fikk vi opplyst at all utdanning i landet er gratis, og at de slutter på skolen det året de fyller 16. Barn med mødre som jobber blir sendt direkte til et såkalt «nursery» fra de er nyfødte til de er fire år. Når de fyller 9 får de muligheten til å bli med i barneforeningen og gå med røde halstørkler. Vi avsluttet dagen med hotpot og en tur på bar. Maten var god, selv om jeg ikke kunne unngå å føle meg råtten når jeg indirekte dyttet i meg ressurser som heller kunne tilfalt sultrammede mennesker. Det er motbydelig å velte seg i luksus i et land der folk ikke får tilfredsstilt sine primærbehov.

DAG 3

Dagens første destinasjon var Solpalasset, der de forhenværende lederne hviler sin siste hvile. Før vi fikk entre palasset, var det en rekke regler vi måtte ta hensyn til. For det første måtte vi kle oss fint: Jeg hadde selvfølgelig lånt for små bukser, og prøvde febrilsk å skjule det faktum at både smekken og knappen var åpne, buksa holdt oppe av kun et belte. Opplevelsen kan trygt beskrives som det mest vanvittige jeg har opplevd i hele mitt liv. Etter å ha stått stivt oppstilt på et uhyre saktegående rullebelte i det som føltes som en evighet, samt gjennomført samtlige sikkerhetssjekker, kom vi inn i en enorm hall. På andre siden stod to kjempemessige, dog perfekt virkelighetstro til den minste detalj, statuer av Kim Il-Sung og Kim Jong Il. Smilene deres gjennomboret netthinnen mens vi i rekker på fire nærmet oss for å bukke ærbødig. Jeg kan trygt si at surrealismen toppet seg i dette øyeblikket.

Etter å ha passert gjennom en innretning som blåste vekk eventuelle partikler på klærne våre (gjetter jeg meg til) kom vi inn i et stort, mørkt rom. Med dimmet, rødt lys i en perifer sirkel rundt rommets midtpunkt, en sarkofag med glasstak, var atmosfæren svært høytidelig. Nasjonalistisk musikk inspirerte ærefrykt, og i sarkofagen lå angivelig den evige president, Kim Il-Sung. Jeg sier angivelig, ettersom kroppen så ut til å kun ha vært død i noen dager, heller enn 23 år. Det var et groteskt syn – den gamle, grå skikkelsen, overlegen, som om han lå i dyp søvn. Vi var nødt til å bukke ærbødig tre ganger: Ved foten av sarkofagen, og på hver side.

Her er det på tide med noen refleksjoner. På dette tidspunktet av turen opplevde vi at situasjonen ble mer og mer normalisert. Vi sluttet å reagere like mye på alle hendelsene og små detaljene som gjør dette landet så absurd. Det føltes utmattende, og som om vi ble hardhudete overfor galskapen. Ting begynte å falle på plass. Guidenes monotone informasjon, umulig å avgjøre som løgn eller sannhet eller begge deler. Det faktum at vi praktisk talt oppholdt oss i de samme to gatene hele tiden, men kunne se forfallet mellom fasadehusene. Menneskene som stirret intenst på oss når vi satt på bussen, men overså oss når vi var utenfor. Bussen som alltid stod og ventet på oss. Guidenes spill for galleriet, mistenkeliggjøring av alt som skjedde, om det var tilfeldig eller planlagt.

Som avslutning spiste vi et avskyelig måltid, selv om jeg følte meg elendig på vegne av de som oppvartet oss. De gjør så godt de kan uten tilgang på gode ingredienser i et land der folket sulter. Dette var luksusmat for dem, og vi klarte ikke spise halvparten av det. Forøvrig ble det karaoke igjen, samme sangene som alltid, samme lydstyrke. Jeg har helt mistet sansen for karaoke.

DAG 4

Siste dag gikk turen til grenseområdet mellom Nord-Korea og Sør-Korea, «the de-militarized zone», eller DMZ. På veien, som tok tre timer med buss, fortalte guiden om de tre prinsippene for forenelsen av nord og sør. Prosessen skulle være 1) Selvstendig, uten innblanding fra omverdenen, 2) Fredfull, og 3) Begge sider må promotere samhold. De mente at dersom nord og sør skulle bli én nasjon, måtte de beholde sine respektive politiske systemer. DMZ består av et to kilometer langt landområde inn i Nord-Korea, og to kilometer inn i Sør-Korea. Guiden kunne fortelle at 200 familier var plassert i denne sonen for å dyrke jorda. Vi besøkte stedet der våpenhvilen, som de understreket at USA hadde bedt om, ble signert. Vi ble vist rundt av en offiser, og guiden oversatte. Han kunne fortelle at etter fredsavtalen var undertegnet, hadde Eisenhower sagt at «jaggu var dette et ydmykende øyeblikk for USA».

Neste stopp var den nærliggende byen Kaesong. Her fikk vi lov til å gå ned en avlukket gate med tradisjonelle, og selvfølgelig tomme, hus på hver side. Ute på normal grunn var det forbudt å ta bilder til vi begynte å bevege oss opp en ås, vekk fra folk. Jeg spurte guiden om hvorfor det var så mange mennesker på den ene gaten vi kunne se fra der vi gikk, som var på vei et sted, gjerne syklende, kl 2 på en mandag for­middag. Det kunne hun ikke svare på. I åssiden på den andre siden av dalen fra oss var det satt opp propaganda i ekte Hollywood-stil. Oversatt sto det «Vi vil følge vår marskalk til det aller siste». Før vi gikk inn i bussen, skulle vi ta et gruppebilde foran den. Mens vi stilte oss opp kommenterte guiden, som en spøk, at det så ut som om vi stilte oss opp til å bli henrettet. Spøken slo godt an.

Kvelden ble tilbragt innelåst på hotellet med karaoke, bowling og fyll. Turen til verdens mest lukkede land var dermed konkludert, uten hverken alvorlige dødsfall eller eksistensielle kriser. Alt i alt var det, uten tvil, den mest surrealistiske og fascinerende opplevelsen i mitt liv.

Les også: Korrupsjonssafari i Kiev