En glemmer ofte at Danmark-Norge hadde en finger med i slavehandelen. Det er noe som ikke snakkes så mye om. I Daniel Denciks spillefilmdebut blir man ettertrykkelig påmint at dette var noe som skjedde, og noe vi må være klar over. Ettertrykkelig med to streker under.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg var uvillig stemt til å se en nakenforestilling, men heldigvis ble denne opplevelsen både vakker og elegant.

Utenom en liten unnskyldning for at hun skal patte på e-sigaretten sin mellom låt to og tre sier hun nærmest ikke et ord til publikum før sent i konserten. Da hun først tar ordet får hun stor respons av publikum. Først disser hun Hemingway og regjeringens håndtering av syriske flyktninger før hun dedikerer låten “Lullaby” til syriske flyktningbarn.

Etter å brutt seg ut av den tittelnevnte labyrinten i den første Maze Runner filmen, er våre helter nå fri – håper de. Lite vet de at Wicked er tilbake, selvsagt, og ondere og mer utspekulerte enn før antatt. Plutselig slenges også zombier inn i miksen. Fulgt av dystopiske undergrunnsfester og motstandskjempere. Det hele er litt forvirrende, men overraskende nok er det gjennomgående god underholdning.

Her har du et stykke, så gjennomsyret av lidelse, grusomhet og håpløshet at det hele står i fare for å vippe publikum over i apati. Heldigvis dras man med videre av nysgjerrighet over hvor det hele leder, og av noen få empatiske roller i en historie fylt av avskyelige. Det man belønnes med er en avsluttning så rystende at en skulle ønske en fulgte en hjelpsom vaktmesters råd, «Noen ganger er det best å ikke vite alt».

Da Joan Didion ser sin avdødde ektemanns kropp virker han ikke død i det hele tatt. Han har på seg sine vanlige klær og er slett ikke så blek. Kanskje om hun bare håper det inderlig nok så vil han reise seg. Om hun skynder seg fra New York til Los Angeles vil det kanskje vise seg at han er i live i den helt andre tidssonen.

Anmeldelse – Verdensrommet Jeg hadde aldri hørt om Verdensrommet før. Det burde jeg ha gjort. Skiensbandet blir nevnt i internasjonal musikkpresse i samme sammenheng som band som Young Dreams, Razika og The Megaphonic Thrift. Sondre Lerche, som de har varmet opp for flere ganger, kaller dem et av sine favorittband. Det er det god grunn til. Debuten er knallbra.

I Idun Viks stykke Lykkeparadigmet er det som tittelen avslører lykke som står i fokus. Mer bestemt det moderne lykkejaget hvor mindfulness og Erik Bertrand Larssen står i sentrum. Er dette den rette vei, eller kan det heller føre til en manisk søken som raskt ender i gråt?

Immaturus’ 25-årsjubileumsforestilling utfordrer grensene for hva teater kan være. Stykket er en veldig løs adaptasjon av romanen ved samme navn, der handlingen er lagt til et mentalsykehus. Alice er pasient og karakterene hun møter underveis er ansatte ved sykehuset. Underveis brytes skillet mellom ansatt og pasient, og mellom fantasi og virkelighet, ned.

Jeg skulle ønske jeg likte denne platen bedre. Jeg så Línt første gang da de spilte på NHH forrige vår. Bergenssekstettettens leverte en hypnotiserende og vakker konsert som fikk meg til å lengte etter mer. De plasserte seg trygt i postrock-sjangeren, samtidig som de hadde nok særpreg til å være interessante. Den flotte singelen «Polar» gjorde sitt for å øke forventningene. Debutplaten lever dessverre ikke helt opp til den.