På en nydelig vårdag tar jeg en tur til Edvard Griegs Plass, den store åpne plassen bak Grieghallen, med en is og hunden min Luna. Jeg går hit fordi jeg synes det er en veldig merkelig plass, men kanskje er det også et godt sted å nyte en is.

«Skipet de Zee Ploeg» kunne vært et storstilt drama, men til tross for gode skuespillerprestasjoner blir det kjedelig mye voldsomme scener og melodramatisk dialog.

Immaturus’ oppsetning av Nokon kjem til å komme er bar og naken. Det gir plass til stykkets dramatikk og skaper spenning av Fosses gjentakende replikker.

Kombinasjonen skulle vise seg å bli en brisen, beroligende og noe hektisk rundtur.

Stort og eklektisk, men overraskende menneskelig.

GZA inntok Hulen med lyrisk presisjon og flowen i behold. Likevel var det noe som manglet i går kveld.

Immaturus’ oppsetning av «Damen i sort» utnytter teaterets mulighet til å leke seg med fiksjon og virkelighet. Resultatet er skummelt overbevisende.

Korleis klisjé blei til kunst i 1300 år gammal poesi. Stoff melder litterær samtale.

Sosiale konvensjoner og ekteskapelige fasader sprenges i DNS' oppsetning av «Hvem er redd for Virginia Woolf?». Og det fungerer til de grader.

DNS’ oppsetning av Hedda Gabler er god, men forestillingen utfordrer ikke.

Som blodfan av Queen var skepsisen stor når det skulle lages en en biopic om det verdenskjente bandet. Jeg ble ikke skuffet.

Om du vet hva du skal ha, og det du skal ha er pizza, så er du på rett sted. Ellers har Kafé Spesial litt å gå på.

Hotel Norge åpner dørene til lattermilde bergensere med et show tungt av humor og mystikk.

  Solstorm Garage Stoffs utsendte ankom festivalens første konsert i kjelleren på Garage uten inngående sjangerkunnskaper. Fire krumbøyde strengspillere og en...

Stoff anmelder De Underjordiskes nye album, Flænger i Luften.

Bergenspremieren på forestilling Get Lost byr på en humoristisk og nydelig danseopplevelse. Pieter Ampe har skapt en variert og fargerik forestilling.

Våre anmeldere har lagt blod, svette og tårer i utallige timer med filmtitting på Bergen internasjonale filmfestival. Her er noen av deres favoritter.

«Jeg pleier å avslutte anmeldelser med noe negativt for å ivareta min Journalistiske Integritet og Objektivitet, men alt med denne konserten er bra. Det er bare et usedvanlig sterkt stykke rock. Det er alt som gjør at jeg liker rock i utgangspunktet.»

Vi dekker konserter på Vill Vill Vest. Se hva våre anmeldere syntes om utvalget dag 1.

Sist gang jeg så Kongle var på Hulen under Vill Vill Vest. Selv om jeg den gang lot meg imponere, var det ingenting i forhold til den auditive nytelsen jeg opplevde i går på Teglverket. Allerede under første låt settes premissene for hvordan opplevelsen av konserten skal bli. Lydbildet er stort, og orgellyden fra Nord Stage 2-keyboardet gjør seg svært godt.

Great People gikk på scenen til litt avventende applaus, og tok de oppmøtte med seg på en effektfull og støyete reise. Vokalist og frontfigur Sindre Bjørkli Ramberg har imponerende scenetekke, og beveger seg elegant mellom lettbeint humor, frenetisk dansing og intense monologer. På sitt beste minner han om en lightversjon av Jim Morrison, som virker å bry seg om alt og ingenting på et og samme tidspunkt. Med basalbesetningen trommer, gitar og bass presterer bandet å lage et imponerende stort lydbilde, men de er likevel på sitt beste når de også involverer synthen.

Om en skal putte politiske merkelapper på Moonlight – en av kinoårets mest påventede filmer –, er dette mer eller mindre dekkende: homofobi, identitet, annerledeshet, fattigdom, rase og narkotika. På papiret skjermen er dette store (og svevende) ord, men til felles har de at alle er sammenvevd i Chirons beinharde hverdag – og hans søken etter hvem han er.

Det oser umiddelbart av kvalitet når åpningssporet «Vi e mindre» settes i gang. Med et sterkt refreng og en sylkvass synthsolo knekkes den episke nøtten av en plate og kjernen åpenbarer seg. Det tar ikke lang tid før man må dra seg ut av autopilot-lyttingen når «Hanska på» setter i gang. En «sommerscreamo»-låt hvor det plutselig strømmer ut et Zappa-inspirert instrumentalparti. En deilig, underfundig låt.

Hvem hadde trodd at Metallica skulle slippe et av de mest bemerkelsesverdige albumene i 2016? Bandet, som var en av pionerene innen thrash metal, slapp noen av de mest innflytelsesrike og beste rockeplatene på åttitallet. Men

Voldtekt, ran, drap … Det er greit. Du er jo tross alt en hvit, britisk mann i 1900-tallets Egypt.

Suburra foregår i Roma i 2011, satt til dagene da pave Benedict XVI bestemte seg for å resignere (i virkeligheten skjedde dette i 2013). Parlamentsmedlemmet Filippo Malgradi (Pierfrancesco Favino) har en hang til horer og rus. Under kjødelig omgang med to av det første slaget kreperer en av dem grunnet en overdose.