Anmeldelser Archives - Side 4 av 6 - STOFF

Anmeldelser

AND THESE CHILDREN THAT YOU SPIT ON

Da jeg var liten, trodde jeg at barn kom til verden i det øyeblikket en mann og en kvinne ble rette ektefolk, altså at fødselen fant sted i kirken, som en obligatorisk del av vielsen. Jeg så for meg at barnet plutselig, på magisk vis, dukket opp i brudens armer. Så dro familien hjem, og livet var upåklagelig.

Spennende dikt om generasjonforskjeller hos innvandrere i Sverige

TEKST SIREN LØKAAS BILDE KHASHAYAR NADEREHVANDI/KOLON FORLAG Athena Farrokhzad er en iransk-født svenske som nylig har for sitt dikt...

Verdens Beste Band

Nå snakker vi ikke lenger. Alt som trenger å sies, har blitt sagt.

Forløsende upretensiøst

Selv om Shakanaka snakker om ubrukt potensiale, å være en skuffelse og å ikke gjøre noe overhodet, er det noe ufattelig forløsende ved EPen deres, Nothing At All.

Nordisk ultra-minimalisme

Med Big Bad Good har My Bubba nærmest perfeksjonert de minimalistiske trekkene ved deres tidligere album. Gitar kan ofte høres lavt klimprende i bakgrunnen. Mager perkusjon danner til tider en grunnmur sårt etterspurt for variasjons skyld, men oftest er det eneste i lydbildet å snakke om harmoniene drevet frem av de vokale prestasjonene til My og Bubba.

Verden smelter!

Sjølie Sveens Melting er virkelig en merkverdig kreasjon. Forestillingen ble på forhånd beskrevet som teater, men det kan det vanskelig sies å være. Under selve showet omtales den selverkjennende av Sveen som scenekunst. Mest av alt føles det som et foredrag – voksenopplæring om en vil. Et foredrag om klimakrise, basic biologi og økonomisk historie. Dette ispedd overraskende vakre musikalske innslag fra Slagr.

Ekte søskenkjærlighet

Ellen – nei, Helena – dukker en dag opp på sin søsters dørstokk. Det skal vise seg at hun er blakk, skilt og et snev gal. Overgangen fra en tilværelse i sus og dus til alkoholisme og arbeidervillkår sparker i gang en mani Linn Skåber verdig.

Internett, baby!

I Underlandet - et slags internett på steroider - kan man leve som man vil. Som i The Matrix kobles man opp til en virtuell virkelighet hvor kun koden og fantasien setter grenser.

Død, arv og den vanskelige 17. platen

«I’m nothing but my name» lyver Iggy Pop på Post Pop Depression. Det utrolig gjennomførte kjærlighetsbarnet til Iggy Pop, Queens of the Stone Age og Arctic Monkeys har så mye mer enn stjernestatus. Et samarbeidsprosjekt mellom Iggy Pop, Queens of the Stone Age (Josh Homme og Dean Fertita) og Arctic Monkeys (Matt Helders). Spilt inn i legandariske Rancho Del Luna studio i Joshua Tree. Det høres mer ut som moderne rocks hellige gral enn en plate. Med så høy stjernefaktor følger også skyhøye forventninger ...

Gjesp fra sofaen

Årets HF-revy åpner med en scene i et kollektiv der beboerne etter et sent nachspiel oppdager at en av gjestene har flyttet inn. Ideen er artig nok. Det er noen frittstående sketsjer, men mesteparten av tiden brukes på sitcom-inspirerte scener der noen karikerte gjennomgangsfigurer utforsker diverse aspekter ved studentlivet.

Okei. Du snakker med en person du finner over middels interessant. Praten flyter mistenkelig fint, helt til hen spør hvilken musikk du hører på. Ups. Trouble in paradise. Du kan gå for en kulepunkt-inspirert tale der du lister opp alle bandene du har hørt på siden du var ti år. Eventuelt bare nevne de bandene du hører på som har under 200 likes på Facebook, mens du fniser over din egen coolness. Et annet alternativ er å gå for en «jeg hører på alt mulig egentlig, jeg». Nei, ikke gjør det. Det er kjipt. Du må tenke taktisk. You can do this.

Sorry, jeg er kygofan nå

Jeg har lenge hatt et elsk/hat forhold til Fanas store sønn. Eller, mer et; jeg digger dette i bilen når ingen ser meg/jeg liker å si at jeg liker Kygo mer enn jeg faktisk hører på ham- forhold. Bergensgutten som har gjort at raves over hele verden virker mer som om de er på valium enn på ecstacy, som hadde eget partyhotell og som ikke ennå har kommet helt i stemmeskifte slapp idag ny singel. Kugo, som Stavanger-meg liker å kalle ham, slapp en bra singel. Fy. Faen. Den er bra.

Kakkmaddafakka: Sadbois 4 Life

Kakkmaddafakka, som er norgesmestere i kallenavn, ordspill og band t-skjorter (søk opp bilder av mannlige superfans i «I love Kakk» t-skjorter for bevis), er tilbake med mer soldynket gitarpop, skeiv vokal og emo tekster om jenter som ikke vil ha dem. Med et åpningsriff de aller fleste indieband kan misunne på «Galapagos» er det tydelig at Kakkmaddafakka igjen bruker en pop-oppskrift de gjennom 10 år som band har perfeksjonert. Klangtung og upolert produksjon gjør at denne platen føles organisk og laid-back, noe som kler bandet godt.

Menn fra jorden

Det bergenske progpopbandet Trojka slipper sin nye EP Menn fra jorden på det ferske plateselskapet Tik Music i dag. Med rundt 30 konserter i lommen og 2. plass samt publikumspris fra Eggstockfestivalen i 2011, riktig nok under navnet Curly Tankard, har den sjarmerende trioen funnet seg til rette i det Bergenske musikkmiljøet.

Det æ’kke dop i meg baba, bare brannslukkingsapparat-støv

Enten du ironisk danser til «Krølla 50-lapp y’all» på badet før fest, eller ligger i fosterstilling i badekaret og gråter til «Glasskår», har de fleste en eller annen følelsesmessig tilknytning til Karpe Diem.

I Hypotetiske Situasjoner møter vi en ung mann i krise. Innelåst i en leilighet – vi antar er hans – frykter han for sitt eget selv om han skulle forlate rommet. For han blir jo alltid til andre når han er rundt mennesker. Han prater, beveger og oppfører seg som dem. Ja, kjæresten hans bemerket jo til og med at de var som en person. Mister han seg selv?

Revy på godt og vondt

Med bredt nett, stilles en rekke mer eller mindre håndfaste konsepter opp mot hverandre i UKErevyen, Versus. Menn mot kvinner, kl 02 mot kl 03 og lykkejegere mot flyktninger er bare noen av et oppkom av antagonistiske forhold Versus med gusto utspiller på scenen.

I denne utgaven måtte jeg grave dypt i mine gamle Wimp-spillelister for å finne litt god gammeldags inspo. Og herregud, for et syn. Jeg har vært innom de fleste sjangere, men Trains «Hey, Soul Sister» står kanskje igjen som den største overraskelsen hittil i min Wimp-karriere.

I sin andre oppsetning, Drømmen, utforsker teaterkompaniet Hennes Majestet det å være ung (og lovende?) i oljelandet Norge. Alt er dog ikke fryd og gammen.

Intet nytt under solen

Det er 11 år siden Australske Wolfmother debuterte, og siden har det vært stille. Deres selvtitulerte debutalbum brakte dem stor popularitet blant mange kvisete gitargutter verden over, med hitlåter som «Woman» og «The Joker and the Thief». Andrealbumet seilte trygt under radaren.

Folk-pop med fransk sjel

Nations of The Soul spiller skjorta av seg på Hulen. Med dette må det være sagt at dette nok var en konsert for menigheten. Publikum var fra start over seg for å få se de to franske brødrene. Utover konserten var det også et publikum som mer en villig underholdt alle mer eller mindre kleine inklinasjoner som måtte stamme fra duoen på scenen.

An abundance of Hooks

Selv stod jeg smått forundret tilbake da The Cheaters i 2014 stakk av med Spellemannsprisen i kategorien rock. Forundring ble raskt snudd til overbevisning, og det har vært store forventninger til oppfølgeren.

Sex, hjemlengsel og kommunisme.

Filmåret 2016 er godt i gang, og for oss i Norge begynner det godt. Der de på andre siden av Atlanteren sliter seg gjennom filmtørken januar og februar er, nyter vi de sene oppsetningene av årets Oscar-favoritter. Her er de filmene vi i STOFF anbefaler at du får med deg de neste ukene.

Vanskeligst å forstå er den ondskap som utføres av de helt normale. I Samtale Før Døden er det nettopp dette man blir utsatt for. Det å se det skremmende normale ansiktet til en mann som medvirket til døden av utallige jøder. Han tok aldri livet av en eneste en, som han presiserer gjenntatte ganger under stykket. Han holdt bare styr på togene, krematoriene og logistikken generelt. Det er snakk om Adolf Eichmann, og logistikken det er snakk om er den som gjorde Holocaust mulig.

Eufori-garanti som innfrir

Det kan minne om religiøse tilstander på verftet før Jaga Jazzist går på. Det føles litt som en cupfinale hvor seieren allerede er avgjort. Favorittlaget vinner, tar pokalen og publikum står, enstemmig vedtatt, hyllende tilbake. Jaga Jazzist er jazzrockbandet som har fanget et publikum på størrelse med en gjennomsnittlig popkomet. De engasjerer bredt. Unge lovende, samt eldre prognisser, valfarter i sterk motvind til røkeriet. Den perfekte arena for et band som, i aller høyeste grad, spiller i 3D og 4K-oppløsning.

Niilas debuterer

Kan Niilas med tiden entre samme selskap som elektronikaeliten? Trolig. Niilas har i en alder av bare 18 år remixet låter av blant annet Sondre Lerche, Stockhaus og De Presno. Han har i tillegg vært Ukas urørt, ukens DJ på P3 to ganger og blitt spilt på BBC radio 1. Nå er han klar med en selvtitulert EP med egen musikk på Balsa Wood. Til sammenligning med mange unge elektronikaartister er Niilas, på to viktige områder, suveren. Han har et godt øre for synther og samples som sammen gir en personlig signatur og klang. Viktigst er det dog at han på selve totalmixen skårer svært høyt i mine ører.

Velkommen til Bakvendtland

Den forhatte sannheten er sentral i Adam McKays første drama, The Big Short. Den taler om finansverdens lysskye praksis på det amerikanske boligmarkedet og et inkompetent statsapparat som lar det hele skje. Sakte, men sikkert blir kronglete økonomisk sjargong forbausende levende. Litt etter litt stiger finanskrisen frem som et logisk utfall og ikke et tilfeldig sjokk.

Nytt år, nye muligheter. Ikke bare på lesesalen, i senga, på dansegulvet eller menyen til Kafé Spesial - også på musikkfronten.

Vi er alle villmenn

Leonardo DiCaprio tar oss i rollen som Hugh Glass, med på en odyssè gjennom pionerenes USA. Sammen med fjorårets store oscar-vinner, Alejandro Iñárritu, vever de sammen en historie satt til en bakgrunn av majestetisk natur og beinharde overlevelsesinstinkt.

Jobs på godt og vondt

Vi har alle hørt historiene om Steve Jobs. Hans diktatoriske lederstil, den problematisk innstillingen til farskap og ofte nonchalante holdning til verdien av medarbeideres arbeid. I Steve Jobs får man de førnevnte karakterfeilene og flere servert i bildet av en til de grader feilbarlig mann. Ja, ofte fremstår han som en regelrett drittsekk.